🎲 — mikrobloggeriet kiel — kiel-1 · kiel-2
Som permittert med tid til egne prosjekter, begynte jeg å fundere hvordan Kunstig Intelligens (KI…) kan bidra til Ekte Læring (…EL) i skolen. Dette er en pågående og het debatt i samfunnet generelt, og frontene er tilsynelatende meget vanskelig å forene.
På den ene siden er optimistene med en total overbevisning om at man må følge med i tiden, og at vi MÅ ta i bruk disse verktøyene nå for å kunne forstå dem. Dessuten bringer teknologien med seg mange fordeler for tilrettelagt læring, og interaktivitet.
På den andre siden er skeptikerne som mener at AI ikke har noe i skolen å gjøre, og vil blant annet føre til mer juks og mindre selvstendig tenkning. Det bidrar også til problemet med generelt høy skjermbruk (mye stimuli og passivitet) over hele linja, i tillegg til GDPR-utfordringer.
Mange, meg selv inkludert, tror at en god tilnærming finnes et sted i midten: AI er kommet for å bli, utvikler seg meget raskt og er noe vi burde forholde oss aktivt til, ikke avskrive. Samtidig virker enkelte scenarioer skremmende, og høyst uønsket sett i sammenheng med barns læring: for eksempel at lærerens jobb med å skille mellom hva som er ekte og hva som er AI-generert blir umulig. Vi kan ikke havne der hvor elever kan få toppkarakterer ved å bli gode på snarveier; dette har ingenting i skolen å gjøre. Derfor burde vi heller bruke energien vår på å tenke ut måter AI kan støtte læring.
For å forstå mer, intervjuet jeg forrige uke en ungdomsskolelærer fra Asker. Jeg visste at vedkommende er en teknologi-optimist, og at han bruker diverse AI-verktøy i sin undervisning. Kort sagt hadde denne læreren opplevd verktøyene som nyttige for undervisningen, og at mye handlet om å rigge chatbots slik at de ikke kunne gjøre hva som helst, men bistå innenfor konkrete rammer knytta til et spesifikt fag. Verktøyene han brukte var forøvrig “hjemmesnekra”, bl.a. for å unngå GDPR-problematikk med OpenAI. Nærmere bestemt må studentene, som sitter med hver sin Chromebook i timen, logge inn med en bruker. Det er blant først og fremst denne innloggingen som må være personverns-beskyttet.
Med de hjemmesnekrede løsningene følger et behov for veiledning. Dette gjøres bl.a. i form av en digital manual (a la denne) inndelt etter informasjon til lærere, foreldre og barn. Pedagogikken og informasjonsflyten her er jeg veldig nysgjerrig på; i hvilken grad hjelper veiledningen dem som aldri har vært borti slike verktøy?
Etter litt leting på nett fant jeg en rekke “klasserom-spesialiserte” AI-produkter på det amerikanske markedet. I klassisk tech-startup-stil ser disse eksemplene selvfølgelig langt mer attraktive ut enn hva læreren i Asker hadde snekret sammen, med svært glossy landingssider og store lovord. Det er ikke dermed sagt at de fungerer bedre; om det er noe jeg har lært fra mitt utforskende arbeid med AI så er det at man må lage mye av moroa selv. Ja, GPT er gøy out of the box, men det er først når du tilpasser den dine behov at den blir virkelig nyttig. Uansett, fra et design-perspektiv er det interessant å se hvordan man (disse tech-startupsa) pakketterer og ikke minst selger inn AI-verktøy til klasserom. Et innsalg i seg selv er: Dette verktøyet kan ikke brukes til juks!
**Produktene kalles forøvrig AI Tutors. Hva blir det på norsk tro? KI-hjelpelærere? Og hvem blir den første norske startupen til i tilby noe sånt? Det er nok like rundt hjørnet.
To eksempler:
Selv om noen foreldre rapporterer om gode erfaringer med bruk av de hjelpsomme chatbotene, finner jeg ved videre søk (Reddit) at markedsføringen tegner et bilde som ikke nødvendigvis speiler virkeligheten. Uten å gå inn i detaljer, så er det fortsatt veldig lite bevis på situasjoner der AI + klasserom skaper ny verdi.
Så hva skal jeg bidra med? Det får bli neste KIEL.