🎲 — mikrobloggeriet kiel — kiel-1 · kiel-2

KIEL-2: Spekulative scenarier

KIEL-1 var en introduksjon til tematikken om hvorvidt AI-verktøy hører hjemme i klasserommet. KIEL-2 omhandler neste fase, der jeg utforsker tematikken gjennom å lage noe selv.

Hvorfor gjør jeg dette?

Dette prosjektet er selv-initiert og drives av en ganske heftig magefølelse. Jeg opplever problemstillingen som høyaktuell, og som designer og teknologi-formidler kjenner en sterk dragning mot å bidra konstruktivt inn i diskusjonen. Diskusjonen gjorde jeg kort rede for sist, men jeg er derimot ikke helt sikker på hva det vil si å “bidra konstruktivt” inn i den. Jeg erfarte at min forrige presentasjon om eget utforskende arbeid med AI-verktøy syntes å resonnere med mange, og en del folk kommenterte at de ikke har “tenkt på AI på den måten før”. Dette gjaldt spesielt personer som ikke er noe særlig interessert i AI, noe som er en stor seier i mine øyne. Jeg tror en stor del av utfordringen vi står overfor handler om å få med flere stemmer blant de uinteresserte og de skeptiske. Ikke for å overbevise om at Silicon Valley har rett. Tvert i mot; for å hjelpe denne delen av befolkningen å ytre seg, i en ekstremt hurtig og mektig teknologisk utvikling som allerede påvirker livene deres i aller høyeste grad. Poenget er at det er ganske håpløst å ytre seg, enten det er skeptisk eller optimistisk, om det man ikke vet noe om.

Heldigvis vet egentlig ingen så veldig mye, fordi alt er jo så nytt! Derfor trenger (og burde) ikke mitt oppdrag å handle om å lære opp, si, den eldre garde i hvordan man bruker AI-verktøy som likevel blir utdatert ila. et par måneder, men heller å skape rom for samtaler om hva som er mulig, hva vi burde unngå, og hva vi ønsker oss fra en slik teknologi. Jeg håper at en slik tilnærming kan bidra til mindre fokus på verktøyene og produktene, og mer på problemene de skal løse.

Spekulativ design

Dette rommet for samtale om fremtiden, kan skapes ved hjelp av noe som kalles spekulativ design. Måten man snakker om spekulativ design kan minne om måten man snakker om sci-fi-filmer. ‘Hva hvis aliens kom på besøk?’ ‘Hva hvis 2. verdenskrig aldri skjedde?’ ‘Hva hvis teknologi fikk bevissthet?’ Spekulativ design skiller seg fra sci-fi-historier ved at det presenterer en alternativ virkelighet gjennom konkrete produkter, tjenester eller interaksjoner designet for nettopp den alternative virkeligheten. Bare små ‘snapshots’; resten må mottakeren selv tenke seg til, og undre seg over.

Her en en beskrivelse fra boka Speculative Everything av design-lærerne og -professorene, Anthony Dunne og Fiona Raby;

…the idea of possible futures and using them as tools to better understand the present and to discuss the kind of future people want, and of course, ones people do not want. …They usually take the form of scenarios, often starting with a what-if question, and are intended to open up spaces for debate and discussion; therefore, they are by necessity provocative, intentionally simplified, and fictional.

Jeg har vært fascinert av spekulativ design lenge, men det er først i det siste at jeg har oppdaget effekten av et annet aspekt; nemlig humor. Dragningen mot å bruke nettopp spekulativ design i dette prosjektet startet med en fyr på Instagram ved navn Soren Iverson. Iverson lager og deler én idé hver dag, alle bestående av et skjermbilde av en iPhone med et fiktivt UX-design, eller som han selv beskriver dem, absurd versions of the apps we interact with on a daily basis. Høydepunkter **inkluderer en Spotify-funksjon som gjør julemusikk utilgjengelig utenfor juletida (Fig 1), en Tinder-funksjon som ber deg svare på hvorfor du sveipet til venstre (Fig 2), og annonser som sniker seg inn der du ikke skulle tro det var mulig (Fig 3). Idéene får meg til å humre, før de får meg til å tenke. Og plutselig begynte jeg å lure på om denne fremgangsmåten kunne benyttes til å si noe nytt om bruk av AI i skolen.

How to reverse engineer a joke.

Jeg startet med å prøve å forstå hvordan vitsene til Iverson var bygd opp. Et viktig aspekt er at han legger seg veldig nært interaksjonene og brukergrensesnittene vi allerede kjenner til. Idéene er absurde, men de er samtidig ekstremt troverdige. Denne subtiliteten gjør det lett for mottakeren å se for seg scenariet. Noe annet man legger merke til er hvordan idéene veksler mellom å beskrive fine og fargerike scenarier, mens andre er kikkehull inn i en dystopisk og superkapitalistisk virkelighet. Samtidig forener humoren disse to ytterpunktene; dette er jo bare jokes på Instagram. Jeg synes denne dualiteten passet godt med problemstillingen min; de fleste er jo både litt redde for, og litt fascinerte av AI. Med en slik fremgangsmåte kunne jeg kommunisere både skepsis og optimisme, men hele tiden jobbe med grensesprengende idéer. Høres jo gøy og nyttig ut samtidig det!

Jeg inviterte til en workshop med noen av mine permitterte design-kolleger. Etter å ha introdusert Soren Iversons idéer, ba jeg dem hjelpe meg å applisere samme tankegang på AI-i-skole-problemet. Vi gikk i gang med å skrive en haug med lapper som beskrev scenarier fra videregående skole. Skulke skolen, jukse på prøver, innlevering kl. 23.59, å ikke få nok søvn, å bli distrahert i klassen, det sosiale hierarkiet, friminutter og lunsj. Vi trakk deretter hver vår lapp, og begynte å tegne UX-skisser for hånd. Det bør nevnes at vi valgte å utvide perspektivet fra AI i klasserommet til teknologi i skolen, fordi det er scenariene som er interessante å fokusere på, ikke verktøyene i seg sev, og det føles noen ganger som en tvangstrøye å skulle dytte AI inn i alt mulig. Jeg tror det er mulig at denne voldsomme interessen / hypen for ny teknologi i den offentlige diskursen, kan overskygge hva vi prøver å oppnå med den. Selve begrepet AI er bestandig i fokus, og jeg tror det kan hindre oss i å tenke klart.

Idéer og scenarier.

Idéene som kom ut av workshoppen traff over forventning, særlig fordi de faktisk var morsomme. Høydepunkter inkluderer:

• Lærerens nøyaktige posisjon i sanntid på mobilen. (Fig 4)
• Funksjonalitet som måler allmenntilstand og søvnmengde, og dermed gir en vurdering på hvorvidt du er i stand til å lese (dårlig) eksamens-tilbakemelding på nåværende tidspunkt. (Fig 5)
• Vipps-funksjon som gjør at foreldre kan vippse med forbehold om godt resultat på skolen. Pengene låses opp ved skanning av tilfredsstillende karakter. (Fig 6)

Jeg tok noen av idéene, og begynte å tegne dem ut i troverdig oppløsning; bl.a. Vipps-idéen (Fig 7). Som nevnt gjør de kjente brukergrensesnittene det lettere for mottaker å koble seg på fiksjonen, og de er samtidig enklere å komme i gang med enn de mer løsrevne konseptene.

Et mer løsrevet konsept jeg endte opp med å tegne ut er et slags digital klasseromsvakt (Fig 8), som følger med på telefonen din om du gjør noe du ikke skal i timen, gir deg en varsel, og setter i gang en nedtelling før man får anmerkning.

Timeplan i Ruter (Fig 9) er langt mindre dystopisk, og gjør det muligens lettere for en trøtt elev å komme seg på skolen.

Side note: en motivasjon for meg i dette prosjektet er å terpe på UX-skills. Å kopiere det visuelle språket til f.eks. Ruter kan sikkert gjøres på hundre måter, og her har jeg bare prøvd meg fram. Det er rimelig tilfredsstillende å flytte på piksler til mitt kunstneriske bidrag smelter inn i det opprinnelige skjermbildet. Tålmodigheten som trengs er noe jeg vanligvis mangler, men nå har tid til. Derfor befinner jeg meg nå midt i en bratt og spennende læringskurve.

Det hadde vært nyttig å vite mer om hvilke verktøy norske vgs-elever bruker ila. skoledagen. I mellomtiden gjetter jeg på at de skriver oppgaver i programmer som Google Docs, og gjorde dermed et par skisser fra et scenario der eleven jobber med innlevering på maskinen sin. Disse tar i tillegg for seg AI-teknologi; den første advarer, den andre oppmuntrer.

Fig 10: Advarsel i Google Docs om bruk av AI i oppgaveskriving. Google har (IRL) kjørt ut en testversjon av en AI-knapp i dokumentet hvor det står “Hjelp meg å skrive”. I mitt scenario dukker det opp en beskjed om man trykker på denne, bl.a. med advarsel om “KI-prikk” på vitnemålet. Jeg ser for meg en skolekultur der man får fordeler, f.eks. når man søker studier, dersom man evner å bruke sin egen stemme, uten innblanding av AI.

Fig 11: AI-chat integrert i innleverings-dokument, hvor eleven kan snakke med relevante historiske personer, i dette tilfelle filosofer fra opplysningstiden. Idéen om å rigge chat-boten sånn at den svarer som en kjendis, fiktiv karakter eller historisk personlighet er ikke ny, men det er interessant å drømme om et brukergrensesnitt løsrevet fra en dedikert chat-applikasjon. Her er det er mye interessant å utforske, og jeg tror ikke det er lenge før vi ser AI-brukergrensesnitt som er langt mer fleksible enn de er i dag.

Hva er veien videre? Tegne ut flere fiktive interaksjoner med teknologi i skolekontekst, og formidle dem på en eller annen måte.

Ønskelig påfyll:

• Reaksjoner / tilbakemeldinger på idéene, og gjerne diskusjoner.
• Innsikt om teknologi som brukes av norske vgs-elever, og ansatte i skolen.
• Eksempler på flere AI-verktøy og alternative måter å bruke dem på, til inspirasjon.

Jeg leker også med tanken rundt å gjøre dette til noe “community-based”; altså åpne opp for at flere bidrar inn med sine idéer og ferdigheter. Kanskje kan man se for seg en anonym-Instagram-bruker drevet av en hel haug med designere fra ulike hjørner av bransjen, som tegner og deler troverdige og øye-åpnende scenarier hver dag.