đŸŽČ — mikrobloggeriet olorm — olorm-10 · olorm-11 · olorm-12

Objektiv trynefaktor

Jeg leste nylig halve Mark Seemans bloggpost, Are pull requests bad because they originate from open-source development?.

Jeg antar at den siste halvdelen er argumentasjon for hvorfor det kanskje ikke stemmer at pull requests er bad fordi de kommer open-source-utvikling. Men som sagt har jeg bare lest halve.

I fÞrste halvdelen gjÞr Mark sitt ytterste for Ä stÄlmanne argumentasjonen han argumenterer mot. FÞrst ved Ä prÞve Ä gjengi originalargumentet sÄ nyansert som mulig. (Denne teksten handler ikke om det.) SÄ ved Ä flagge sin egen predisposisjon og forutinntattheter. (Denne teksten handler om det.)

Mark forteller om hvordan han fortrekker pull requests over parprogrammering eller gruppeprogrammering. Han anser seg selv som introvert og mostly prefer solo activities. Han forteller om hvordan han foretrekker Ä jobbe hjemmefra, hvor han fÄr plenty anledning til dyp fokus. Til forskjell fra Ä jobbe pÄ et brÄkete kontor, med lang pendleavstand. Han fÞler han fÄr stort utbytte av fleksibiliteten han fÄr av Ä jobbe ansynkront.

Der stoppet jeg Ă„ lese fordi jeg begynte Ă„ tenke.

Hvor mange av mine “profesjonelle” meninger om hva som er bra og hva som er dĂ„rlig er egentlig personlige preferanser? Det er sikkert ikke sĂ„ vanskelig Ă„ selektivt velge seg overbevisende argumenter for hva enn preferanser man helst sĂ„ at var sanne.

Jeg er dĂ„rlig til Ă„ fullfĂžre ting, sĂ„ for meg er det veldig nyttig Ă„ bryte oppgaver ned i veldig smĂ„ steg, som alle gir litt og litt verdi. Det er en slags personlig work-around for min personlighetstype — men ogsĂ„ et rĂ„d jeg gir andre i Ăžst og vest med en slags implikasjon om at det i de fleste tilfeller er bedre enn Ă„ ta stĂžrre steg. Min personlige preferanser stemmer noksĂ„ godt med hva som er ansett som god praksis av toneangivende stemmer i min boble.

Men det kan jo vÊre at de i min boble bare har samme personlighetstype som meg. Og at de gode almenne rÄdene deres egentlig bare er ting som har fungert for dem. OgsÄ har de kanskje korrelerende personlighetstrekk som gjÞr at de ender opp som toneangivende.

Det kan ogsÄ vÊre at min boble ogsÄ er et resultat av selektivitet. At jeg har endt opp i min boble ved Ä lytte til folk som sier ting jeg allerede er enig i. At det finnes konkurrerende, like gyldig bobler for en hver personlighet.

Hvem vet? Jeg tror i hvert fall ikke at min “jeg blir mindre distrahert av Ă„ jobbe sammen med noen” har en moralsk upper hand over “jeg er mer fokusert nĂ„r jeg jobber alene”.